Avinor bestemmer hvilke tjenester og hvilken infrastruktur som tilbys som standardytelse til brukerne av lufthavnen basert på faglige eller driftsmessige vurderinger innenfor rammen av lov, forskrift, lufthavnkonsesjoner, offentlige pålegg og planer samt Avinors vedtekter og samfunnspålagte oppgaver. Kostnadene forbundet med disse ytelsene inngår i kostnadsbasen for beregningen av avgiftene etter denne forskriften. For andre ytelser, og kostnadene knyttet til disse, gjelder prinsippet i § 39.
Avinor kan variere kvaliteten eller innholdet på standardytelsen nevnt i første ledd overfor ulike brukere, og mellom lufthavnene i nettverket, selv om avgiftene beregnet etter forskriftens bestemmelser er lik for alle. Forutsetningen er at det er knapphet på de tjenesteformene som flest brukere ønsker, og fordelingen av dem skjer etter saklige prinsipper.
Dersom én eller flere brukere har behov for ytelser av en annen art, eller av et større omfang, enn standardytelsene, og disse er mer kostbare enn ytelsen etter første ledd, skal kostnadene knyttet til disse tilleggsytelsene ikke inngå i kostnadsbasen for standardytelsene selv om tjenesten har samme grunnleggende funksjon. Kostnadene for slike tilleggsytelser omfattes av § 39. Prinsippet foran omfatter også behov for ytelser som forhindrer Avinor fra å effektivisere standardytelser på en eller flere lufthavner.
Dersom Avinor og Forsvaret ikke blir enige om hvilke tjenester som er standardytelser i løpet av konsultasjonene etter § 8, eller det oppstår uenighet om andre forhold som er regulert i denne paragrafen, kan hver av dem be Samferdselsdepartementet avklare spørsmålet i samråd med Forsvarsdepartementet.
Inneholder data under Norsk lisens for offentlige data (NLOD 2.0), tilgjengeliggjort av Lovdata. Informasjonen er transformert og strukturert av Lovspor og gjengis ikke i sin opprinnelige form. Lovspor er ikke offisiell kunngjøringskilde. Lisenstekst.