§ 9. (Krav på skadeserstatning.)

1. Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Ved krav etter skadeserstatningsloven § 3-2 a tredje ledd løper fristen likevel tidligst fra den dagen da den skadelidte fikk rett til å kreve oppfyllelse. Ved brudd på varslingsplikten etter skadeserstatningsloven § 3-2 a fjerde ledd er fristen etter første punktum 6 år i stedet for 3 år.

2. Kravet foreldes likevel seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Dette gjelder ikke ved personskade, dersom

1. skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, eller er voldt mens skadelidte er under 18 år, og
2. den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade.

3. Paragrafen gjelder ikke krav som springer ut av kontrakt, bortsett fra krav på erstatning for personskade.

Endret ved lover 8 juli 1988 nr. 71, 5 jan 1996 nr. 1 (gjelder også tidligere oppståtte krav som ikke er foreldet når endringen trer i kraft), 25 juni 2004 nr. 51 (ikr. 1 juli 2004 iflg. res. 25 juni 2004 nr. 980, gjelder også fordringer som ikke er foreldet når endringen trer i kraft), 15 juni 2007 nr. 36, 18 des 2015 nr. 124 (ikr. 1 mars 2018 iflg. res. 16 feb 2018 nr. 235).