Lov om linjekonferanser m.v. [linjekonferanseloven]

§ 1. Lovens formål.

1. Lovens formål er å gjennomføre regelverket i konvensjonen, jfr. § 2, i norsk rett i tråd med retningslinjene for tilsvarende lovgivning i Finland, Sverige, Danmark og de øvrige EF-stater samt andre OECD-stater, samt å:

1. bidra til å sikre at de forretningsmessige prinsipper som er anvendt av linjerederiene fra OECD-statene og i skipsfarten mellom OECD-statene, fortsatt kommer til anvendelse; 2. sikre en rimelig balanse mellom transportør- og transportbrukerinteressene i linjefarten; og 3. motvirke handlemåter som innebærer urimelig forskjellsbehandling av linjerederier eller transportbrukere; 4. sikre at linjerederier som står utenfor konferansen, ikke hindres i å drive linjefart basert på prinsippet om tilbørlig konkurranse på forretningsmessig grunnlag; og 5. sikre at transportbrukere etter eget valg kan benytte såvel utenforstående linjerederier som linjerederier som er medlem av en konferanse.

1. Kongen fastsetter nærmere forskrifter til gjennomføring av denne lovens formål, herunder regler om linjekonferansers, linjerederiers, transportbrukeres og transportbrukerorganisasjoners opplysningsplikt overfor norske myndigheter.
2. Kongen kan i medhold av loven også fastsette forskrifter for internasjonal linjefart med skip som ikke er undergitt konvensjonen, når dette skjer til gjennomføring av tiltak som regjeringene i Norge og andre stater som nevnt i første ledd er blitt enige om.

§ 1A.

EØS-avtalens vedlegg XIII nr. 52[^1] (rådsforordning (EØF) nr. 954/79) om stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområdes ratifikasjon av eller tiltredelse til De forente nasjoners konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet, gjelder som norsk lov med de presiseringer og begrensninger som følger av protokoll 1 til avtalen og avtalen forøvrig.

Tilføyd ved lov 4 des 1992 nr. 121, jf. forordning (EF) 1490/2007.

1 Inkurie: EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 52 er opphevet ved EØS-komitéens beslutning nr. 130/2010.

§ 2. Definisjoner.

I loven forstås med

1. «Konvensjonen»: De forente nasjoners konvensjon 6. april 1974 om et regelverk for linjekonferansers virksomhet;
2. «konvensjonsstat»: en stat som er bundet av konvensjonen;
3. «EF-stat»: en stat som er medlem av Det europeiske fellesskap;
4. «OECD-stat»: en stat som er medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling;
5. «linjekonferanse» eller «konferanse»: to eller flere linjerederier som driver internasjonal linjefart for godsbefordring i en eller flere bestemte ruter innenfor et avgrenset geografisk område, og som driver virksomheten under ensartede eller felles fraktrater og andre omforente vilkår for slik linjefart;
6. «transportbrukerorganisasjon»: en sammenslutning som fremmer, representerer og ivaretar transportbrukernes interesser, og som om nødvendig er godkjent som sådan av offentlig myndighet i staten hvor de transportbrukere det gjelder, hører hjemme. Departementet kan ved enkeltvedtak eller forskrift fastsette hva som skal forstås med transportbrukerorganisasjon; og
7. «internasjonal megling»: internasjonal tvungen megling som omhandlet i kapittel VI i konvensjonen.

§ 3. Virkeområde.

Loven gjelder linjekonferanser og deres virksomhet i linjefart med skip mellom konvensjonsstater.

Første ledd gjelder ikke forskrifter fastsatt i medhold av lovens § 1.3.

§ 4. Gjensidighet.

Departementet kan bestemme at en part som hører hjemme i en annen konvensjonsstat, ikke skal kunne gjøre gjeldende rettigheter etter loven med tilhørende forskrifter dersom parter som hører hjemme i Norge, Finland, Sverige, Danmark eller i annen EF-stat eller OECD-stat, ikke gis tilsvarende rettigheter i den annen konvensjonsstat.

§ 5. Norsk jurisdiksjon. Foreldelse.

Tvist som gjelder anvendelsen av loven med tilhørende forskrifter eller som utspringer av rettsforhold som der er omhandlet, kan reises her i riket når den

1. vedrører en konferanse som betjener norsk utenrikshandel;
2. reises mot en part som har alminnelig verneting her;
3. ifølge avtale skal avgjøres her; eller
4. for øvrig har så nær tilknytning til norske forhold at den bør kunne kreves avgjort her.

En tvist kan likevel avvises dersom den på grunn av sin tilknytning til annen stat eller forholdene ellers er lite egnet for avgjørelse her.

Et krav er foreldet dersom tvist ikke er reist innen 2 år etter at kravet oppsto eller i tilfelle internasjonal megling, meglingen er avsluttet.

Endret ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 6. Forholdet til internasjonal megling.

Dersom en tvist som kan kreves undergitt internasjonal megling reises her i riket, kan enhver motpart kreve at saksbehandlingen stanses og at tvisten henvises til internasjonal megling.

Reises tvisten her i riket etter at krav om internasjonal megling er fremsatt, skal saksbehandlingen stanses. Tilsvarende gjelder dersom tvisten allerede er reist på det tidspunkt internasjonal megling blir krevet.

Er saksbehandlingen blitt stanset, kan den kreves satt igang igjen når det er klart at tvisten ikke er løst på grunnlag av meglingsforslaget.

§ 7. Partsforhold m.v.

En linjekonferanse eller transportbrukerorganisasjon kan være part i tvist etter § 5.

Reises det tvist mot en konferanse som har et linjerederi med alminnelig verneting her i riket som medlem, kan forkynnelse foregå for linjerederiet.

Endret ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 8. Internasjonalt meglingsforslag.

Et internasjonalt meglingsforslag som er bindende vedtatt, anses som utenlandsk offentlig forlik i forhold til reglene i tvisteloven § 19-16 og tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd bokstav f.

Endret ved lover 26 juni 1992 nr. 86, 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 9. Straff.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forskrifter fastsatt eller vedtak utferdiget med hjemmel i loven, straffes med bøter.

Endret ved lover 20 juli 1991 nr. 66, 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015).

§ 10. Forholdet til konkurranseloven m.m.

Dersom en linjekonferanse eller noen av dens medlemmer på utilbørlig måte søker å hindre et utenforstående rederi i å konkurrere innenfor konferanseområdet, kan departementet

1. nedlegge forbud mot at medlemmene av konferansen fortsatt driver sin virksomhet etter konferanseavtalen med tilhørende regelverk;
2. bestemme at søknader om medlemskap i konferansen skal avgjøres etter objektive forhold uten urimelig forskjellsbehandling;
3. bestemme at transportbrukernes forpliktelser etter konferansens eksklusivordninger helt eller delvis skal settes til side for et angitt tidsrom; eller
4. nedlegge forbud mot handlemåter som har slik konkurransebegrensning til formål.

Reglene i første ledd gjelder tilsvarende dersom konferansen eller noen av medlemmene ved sin virksomhet hindrer utenforstående rederier i å konkurrere innenfor konferanseområdet om en trafikkdel av betydning, eller på annen måte misbruker sin dominerende markedsstilling. Dette gjelder selv om virksomheten foregår i samsvar med lovgivningen eller vedtak av offentlig myndighet i stat innenfor konferanseområdet.

Vedtak etter første eller annet ledd kan ikke påklages. Søksmål om lovmessigheten av vedtaket må reises innen den frist som er fastsatt i vedtaket.

Endret ved lover 11 juni 1993 nr. 65, 20 juni 2003 nr. 45 (ikr. 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712).

§ 11. Ikrafttreden. Endring i andre lover.

1. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.[^1]
2. – – –

1 Fra 28 des 1985 iflg. res. 6 des 1985 nr. 2075.