Lov om tillegg til 1) lov om krigspensjonering for militærpersoner av 13. desember 1946 og 2) lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946

§ 1.

Denne lov gjelder:

1. Personer som har gjort aktiv tjeneste i motstandsvirksomhet i det okkuperte Norge.
2. Personer som har sittet i fangenskap på grunn av aktiv tjeneste i motstandsvirksomhet i det okkuperte Norge, som gisler eller på grunn av sin rase.
3. Personer som i tidsrommet 8 april 1940-2 september 1945 tjenestegjorde i krigsfarvann a) på norsk skip som den norske regjering hadde rådigheten over, eller b) på utenlandsk skip som ble disponert fra krigførende land som Norge var alliert med, dog bare hvis tjenesten ble utført med samtykke av norsk myndighet, eller uten slikt samtykke var å regne som tillatt.
4. Personer som på grunn av tjeneste som nevnt i nr. 3 har sittet i fiendtlig fangenskap.
5. Militærpersoner som under felttoget i Norge i 1940 var utsatt for usedvanlig hard påkjenning.
6. Militærpersoner som ellers gjorde aktiv krigstjeneste etter oppdrag av norske eller allierte myndigheter.

Endret ved lov 24 mai 1985 nr. 34.

§ 2.

For de grupper som er nevnt i § 1 nr. 1-4 og nr. 6 kreves at tjenesten eller fangenskapet har vart i minst seks måneder, og for de grupper som er nevnt i § 1 nr. 1, 2 og 6, kreves dessuten at tjenesten eller fangenskapet har medført usedvanlig hard påkjenning. Dersom en person går inn under flere av de grupper som nevnt i § 1, kan tiden for tjenesten eller fangenskapet reknes sammen.

Når særlige grunner taler for det, kan det dispenseres fra kravet om seks måneders varighet av tjenestetid eller fangenskap.

Var vedkommende ikke norsk statsborger under tjenesten eller fangenskapet, kan han bare tilstås ytelser hvis Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer det. Vedtak etter foregående punktum kan påklages til departementet.

Endret ved lover 17 des 1993 nr. 130, 16 juni 2006 nr. 20 (ikr. 1 juli 2006 iflg. res. 16 juni 2006 nr. 631).

§ 3.

Personer som omfattes av §§ 1 og 2 og som har fått sin ervervsevne varig nedsatt, har rett til ytelser etter bestemmelsene i lov om krigspensjonering for militærpersoner eller lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, med mindre det er åpenbart at det ikke kan være sammenheng mellom tap av ervervsevne og tjeneste eller fangenskap som nevnt i § 1.

Rett til ytelser etter første ledd inntrer dog bare når tapet i ervervsevne utgjør minst 50 prosent.

§ 4.

Når en person som omfattes av §§ 1 og 2 dør, og han ved dødsfallet oppebar pensjon med hjemmel i § 3, ytes pensjon til de etterlatte etter de bestemmelser som er fastsatt i lov om krigspensjonering for militærpersoner §§ 13-16 og lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner §§ 17-20, likevel slik at enkepensjonen skal utgjøre minst 2/3 av full enkepensjon.

Hadde avdøde ikke pensjon som nevnt, kan enken tilstås pensjon hvis særlige grunner gjør det rimelig. Pensjonen settes i tilfelle til 2/3 av full enkepensjon.

Endret ved lov 13 juni 1980 nr. 45.

§ 5. (Opphevet)

Opphevet ved lov 16 des 2005 nr. 118 (ikr. 1 jan 2006).

§ 6.

Departementet kan gi utfyllende bestemmelser om gjennomføringen av denne lov.

§ 7.

1. Denne lov trer i kraft 1 april 1968. Bestemmelsene i § 3 får likevel virkning fra 1 november 1967.

2. For enke etter person som dør i tiden 1 november 1967 – 31 oktober 1969 beregnes pensjon på grunnlag av gjennomsnittlig uføregrad i tiden fra 1 november 1967 inntil dødsfallet.

3. Bestemmelsene i § 4, annet ledd, gjelder tilsvarende for enke og barn etter person som er død før denne lovs ikrafttreden og som ville ha vært omfattet av lovens §§ 1 og 2.

– – –