Lov om overføring av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land

Del A

§ 1

Straffeforfølging av lovbrudd som omfattes av den europeiske konvensjon 15 mai 1972 om overføring av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land, kan skje i samsvar med reglene i del I-IV i konvensjonen, jfr. Del C i denne lov. Reglene i artikkel 23 skal likevel ikke gjelde.

§ 2

Vedtak i samsvar med artiklene 6-12 i konvensjonen om overføring av straffeforfølging til en fremmed stat og avgjørelse av en anmodning fra en fremmed stat om overføring av straffeforfølging til Norge hører under Riksadvokaten. Det samme gjelder vedtak i samsvar med artiklene 31 og 32 i konvensjonen om at straffeforfølging skal finne sted i Norge eller en fremmed stat.

Kongen kan bestemme at vedtak som nevnt i første ledd skal høre under en annen tjenestemann i påtalemyndigheten som ville kunne reise tiltale for det lovbrudd det er spørsmål om.

§ 3

Er grunnlaget for overføringen av straffeforfølgingen til Norge i samsvar med konvensjonens artikkel 7 nr. 1 at den påståtte handling ville vært et lovbrudd om den var begått her i landet, og at gjerningsmannen i så fall kunne vært pålagt en sanksjon etter norsk lov, skal norsk straffelovgivning gjelde også ved den seinere behandling av saken under disse forutsetninger.

§ 4

Saker som forfølges her i landet, behandles etter straffeprosesslovens regler når ikke annet er fastsatt i konvensjonen eller bestemmelser gitt i medhold av loven her.

§ 5

Kongen kan fastsette forskrifter til gjennomføring av loven. Han kan på grunnlag av gjensidighet bestemme at loven også skal gjelde i forholdet mellom Norge og en stat som ikke er tilsluttet konvensjonen.

§ 6

Loven gjelder bare handlinger som er foretatt etter at konvensjonen er trådt i kraft mellom Norge og den fremmede stat.

§ 7

Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.[^1]

1 Fra 30 mars 1978 iflg. res. 10 mars 1978.

Del B

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres disse endringer: – – –

Del C

I den europeiske konvensjon 15. mai 1972 om overføring av straffesaker lyder følgende bestemmelser slik:[^1]

1 Ved ratifikasjon ble det tatt forbehold i henhold til konvensjonens artikkel 41 nr. 1, jf. konvensjonens vedlegg I bokstavene (d) og (h), om ikke å akseptere artikkel 23 samt konvensjonens bestemmelser om negativ rettskraft («ne bis in idem»), jf. artiklene 35-37, for de tilfelle gjerningsmannen var norsk statsborger eller hadde bopel i Norge da handlingen ble begått, jf. lov 25 mars 1977 nr. 23 om samtykke til ratifikasjon, med visse forbehold, av Den europeiske konvensjon om overføring av straffesaker, datert Strasbourg 15 mai 1972 pkt. 2.

Del I. Definisjoner

Art 1

I denne konvensjon

1. omfatter «lovbrudd» handlinger som omfattes av straffelovgivningen og handlinger som omfattes av de bestemmelser som er oppreknet i vedlegg III til denne konvensjon, forutsatt at i tilfelle en administrativ myndighet er kompetent til å behandle lovbruddet, må det være adgang for vedkommende person til å få saken prøvd av en domstol;
2. betyr «sanksjon» enhver straff eller annen åtgjerd som en person dømmes til eller pålegges i anledning av et lovbrudd eller i anledning av en krenking av de bestmmelser som er oppreknet i vedlegg III.

Del II. Kompetanse

Art 2

1. Ved anvendelsen av denne konvensjon skal enhver kontraherende stat ha kompetanse til straffeforfølging etter sin egen straffelovgivning av et hvert lovbrudd som lovgivningen i en annen kontraherende stat gjelder for.

2. Såframt den kontraherende stats kompetanse utelukkende bygger på regelen i nr. 1 i denne artikkel, kan den bare utøves når en annen kontraherende stat har anmodet om straffeforfølging.

Art 3

Enhver kontraherende stat som etter sin egen lovgivning er kompetent til å forfølge et lovbrudd, kan med henblikk på å anvende denne konvensjon frafalle eller unnlate straffeforfølging mot en mistenkt som er eller vil bli forfulgt for samme lovbrudd av en annen kontraherende stat. Enhver slik beslutning om å frafalle eller unnlate straffeforfølging skal, under hensyn til artikkel 21 nr. 2, være foreløpig, inntil det er truffet endelig beslutning i den annen kontraherende stat.

Art 4

Den anmodete stat skal innstille straffeforfølging som utelukkende bygger på artikkel 2 når den får kjennskap om at retten til å straffedømme er bortfalt etter den anmodende stats lovgivning av andre grunner enn foreldelse. For foreldelse gjelder de særlige regler i artiklene 10 (c), 11 (f) og (g), 22, 23 og 26.

Art 5

Bestemmelsene i del III i denne konvensjon begrenser ikke den kompetanse som den anmodete stat har til straffeforfølging etter sin nasjonale lovgivning.

Del III. Overføring av straffeforfølging

Kapittel 1. Anmodning om straffeforfølging

Art 6

1. Når en person er mistenkt for å ha begått et lovbrudd etter lovgivningen i en kontraherende stat, kan denne stat anmode en annen kontraherende stat om å gå til straffeforfølging i de tilfelle og på de vilkår som er fastsatt i denne konvensjon.

2. Dersom en kontraherende stat etter reglene i denne konvensjon kan anmode en annen kontraherende stat om å gå til straffeforfølging, skal de kompetente myndigheter i førstnevnte stat overveie denne mulighet.

Art 7

1. Straffeforfølging kan ikke skje i den anmodete stat med mindre det lovbrudd som det er anmodet om straffeforfølging for, ville vært et lovbrudd dersom det var begått på denne stats territorium, og gjerningsmannen i så fall ville kunne vært pålagt en sanksjon også etter dette lands lovgivning.

2. Dersom lovbruddet er begått av en person i offentlig verv eller mot en slik person, en institusjon eller annet av offentlig karakter i den anmodende stat, skal lovbruddet i den anmodete stat ansees for begått av en person i offentlig verv i denne stat eller mot en slik person, en institusjon eller annet av tilsvarende karakter i den anmodete stat.

Art 8

1. En kontraherende stat kan anmode en annen kontraherende stat om å gå til straffeforfølging i et eller flere av følgende tilfelle:

1. dersom den mistenkte er bosatt i den anmodete stat;
2. dersom den mistenkte er statsborger i den anmodete stat eller dersom denne stat er hans opphavelige heimland;
3. dersom den mistenkte soner eller skal sone en dom i den anmodete stat som medfører frihetsberøvelse;
4. dersom straffeforfølging mot den mistenkte for samme eller andre lovbrudd er satt i gang i den anmodete stat;
5. dersom den finner at overføring av straffeforfølging er ønskelig av hensyn til sakens oppklaring, særlig fordi det viktigste bevismateriale finnes i den anmodete stat;
6. dersom den finner at fullbyrdingen i den anmodete stat av en mulig straffedom ville bedre mulighetene for domfeltes resosialisering;
7. dersom den finner at mistenktes personlige nærvær ikke kan sikres under sakens behandling i den anmodende stat og hans personlige nærvær kan sikres under sakens behandling i den anmodete stat;
8. dersom den finner at den ikke selv vil være i stand til å fullbyrde en mulig straffedom, selv om adgangen til utlevering er til stede, og at den anmodete stat vil være i stand til dette.

2. I tilfelle en mistenkt er endelig dømt i en kontraherende stat, kan denne stat bare anmode om overføring av straffeforfølgingen i ett eller flere av de tilfelle som er nevnt i første ledd i denne artikkel dersom den ikke selv kan fullbyrde dommen, selv når muligheten for utlevering tas i betraktning, og dersom den annen kontraherende stat ikke anerkjenner fullbyrding av en utenlandsk dom av prinsipielle grunner eller avslår å fullbyrde en slik dom.

Art 9

1. De kompetente myndigheter i den anmodete stat skal behandle en anmodning om straffeforfølging som er fremmet i samsvar med de foregående artikler. De skal, i samsvar med sin egen lovgivning, avgjøre hvilke tiltak anmodningen gir anledning til.

2. I tilfelle straff for lovbruddet etter den anmodete stats lovgivning pålegges av en administrativ myndighet, skal denne stat så snart som mulig underrette den anmodende stat om dette med mindre den anmodete stat har gitt en erklæring i samsvar med regelen i nr. 3 i denne artikkel.

3. Enhver kontraherende stat kan ved undertegning eller deponering av sitt ratifikasjons-, godkjennings- eller tiltredingsdokument, eller på et hvilket som helst senere tidspunkt tilkjennegi ved en erklæring stilet til Europarådets generalsekretær, på hvilke vilkår dens lovgivning gir heimel for at visse lovbrudd kan straffes av en administrativ myndighet. En slik erklæring skal tre istedenfor den melding som er nevnt i nr. 2 i denne artikkel.

Art 10

Den anmodete stat skal ikke treffe noen tiltak i anledning av anmodningen:

1. dersom anmodningen ikke er i samsvar med reglene i artikkel 6 nr. 1 og artikkel 7 nr. 1;
2. dersom det ville være i strid med reglene i artikkel 35 å innlede straffeforfølging;
3. dersom foreldelsesfristen for straffeforfølging allerede er utløpt i den anmodete stat i samsvar med denne stats lovgivning da anmodningen framsettes.

Art 11

Unntatt i tilfelle som er nevnt i artikkel 10, kan den anmodete stat bare avslå anmodningen helt eller delvis i følgende tilfelle:

1. dersom den finner at grunnlaget for anmodningen etter artikkel 8 er utilstrekkelig;
2. dersom den mistenkte person ikke er bosatt i den anmodete stat;
3. dersom den mistenkte person ikke er borger av den anmodete stat og ikke var bosatt på denne stats territorium på det tidspunkt lovbruddet ble begått;
4. dersom den finner at det lovbrudd som anmodningen om straffeforfølging gjelder, er et lovbrudd av politisk natur eller et rent militært eller fiskalt lovbrudd;
5. dersom den finner at det er vektige grunner for å anta at anmodningen om straffeforfølging skyldes rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning;
6. dersom dens egen lovgivning, uavhengig av anmodningen, kan anvendes på lovbruddet, og straffeforfølging var foreldet etter denne lovgivning da anmodningen om straffeforfølging ble mottatt; regelen i artikkel 26 nr. 2 gjelder ikke i et slikt tilfelle;
7. dersom dens kompetanse utelukkende bygger på artikkel 2, og straffeforfølging ville vært foreldet etter dens lovgivning da anmodningen ble mottatt, selv når det tas hensyn til den forlenging av tidsfristen med 6 måneder som er fastsatt i artikkel 23;
8. dersom lovbruddet ble begått utenfor den anmodende stats territorium;
9. dersom straffeforfølging ville være i strid med den anmodete stats internasjonale forpliktelser;
10. dersom straffeforfølging ville være i strid med grunnleggende rettsprinsipper i den anmodete stat;
11. dersom den anmodende stat har brutt noen av de regler om saksbehandlingen som er fastsatt i denne konvensjon.

Art 12

1. Den anmodete stat skal trekke tilbake sin godkjenning av anmodningen dersom det etter at den ble godkjent viser seg å foreligge en grunn nevnt i artikkel 10 i denne konvensjon for ikke å foreta noen tiltak i anledning av anmodningen.

2. Den anmodete stat kan trekke tilbake sin godkjenning av anmodningen:

1. dersom det viser seg at den mistenkte persons personlige nærvær ikke kan sikres under sakens behandling i denne stat eller at den dom som måtte bli avsagt ikke kan fullbyrdes i denne stat;
2. dersom en av de grunner for avslag som er nevnt i artikkel 11 viser seg å foreligge før saken er brakt inn for retten; eller
3. i andre tilfelle såfremt den anmodende stat samtykker i det.

Kapittel 2. Framgangsmåten ved overføring

Art 13

1. Alle anmodninger som er nevnt i denne konvensjon skal framsettes skriftlig. De skal, på samme måte som alle meldinger som er nødvendige ved anvendelsen av konvensjonen, sendes enten av justisdepartementet i den anmodende stat til justisdepartementet i den anmodete stat, eller – etter særskilt gjensidig avtale – direkte av myndighetene i den anmodende stat til myndighetene i den anmodete stat. De skal sendes tilbake gjennom de samme myndigheter.

2. Når det haster, kan anmodninger og meldinger sendes gjennom Den internasjonale kriminalpolitiorganisasjon (INTERPOL).

3. Enhver kontraherende stat kan ved erklæring stilet til Europarådets generalsekretær, tilkjennegi at den for sitt eget vedkommende ønsker å følge andre regler for oversending enn de som er fastsatt i nr. 1 i denne artikkel.

Art 14

Dersom en kontraherende stat finner at de opplysninger som er gitt av en annen kontraherende stat ikke er tilstrekkelige til at den kan anvende denne konvensjon, skal den be om nødvendige tilleggsopplysninger. Den kan fastsette en frist for å motta slike opplysninger.

Art 15

1. Sammen med en anmodning om straffeforfølging skal følge straffesakens dokumenter i original eller bekreftet kopi og de dokumenter som ellers er nødvendige. Dersom den mistenkte person er holdt i forvaring i samsvar med reglene i kapittel 5 og den anmodende stat ikke er i stand til å oversende disse dokumenter samtidig med anmodningen om straffeforfølging, kan imidlertid dokumentene sendes senere.

2. Den anmodende stat skal også underrette den anmodete stat skriftlig om enhver prosesshandling og ethvert tiltak i den anmodende stat etter at anmodningen ble oversendt for så vidt det har betydning for straffeforfølgingen. Sammen med denne melding skal følge alle dokumenter av betydning.

Art 16

1. Den anmodete stat skal uten opphold gi den anmodende stat melding om sin avgjørelse av anmodningen om straffeforfølging.

2. Den anmodete stat skal også underrette den anmodende stat om at straffeforfølging er frafalt, og om den avgjørelse som er blitt resultatet av forfølgingen. En bekreftet kopi av enhver skriftlig avgjørelse skal oversendes til den anmodende stat.

Art 17

Dersom den anmodete stats kompetanse utelukkende bygger på artikkel 2, skal denne stat underrette den mistenkte person om anmodningen om straffeforfølging med sikte på at han kan få høve til å framlegge sine synspunkter før denne har avgjort anmodningen.

Art 18

1. Med forbehold for bestemmelsen i nr. 2 i denne artikkel, skal det ikke kreves oversetting av de dokumenter som gjelder anvendelsen av denne konvensjon.

2. Enhver kontraherende stat kan ved undertegning eller deponering av sitt ratifikasjons-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument, ved en erklæring stilet til Europarådets generalsekretær forbeholde seg retten til å kreve at det skal følge med en oversetting av nevnte dokumenter, med unntak for kopien av den skriftlige avgjørelse som er nevnt i artikkel 16 nr. 2. De andre kontraherende stater skal sende oversettingene enten i mottakerstatens nasjonale språk eller et av Europarådets offisielle språk som mottakerstaten skal underrette om. En slik underretning er imidlertid ikke obligatorisk. De andre kontraherende stater kan kreve gjensidighet.

3. Denne artikkel skal ikke ha noen virkning for bestemmelser om oversetting av anmodninger og tilknyttede dokumenter som inngår i mulige avtaler eller ordninger som er i kraft eller som måtte bli inngått mellom to eller flere kontraherende stater.

Art 19

Dokumenter oversendt som et ledd i anvendelsen av denne konvensjon behøver ikke å legaliseres.

Art 20

De kontraherende parter skal ikke kreve refusjon av hverandre for noen utgifter som følge av anvendelsen av denne konvensjon.

Kapittel 3. Virkningene i den anmodende stat av en anmodning om straffeforfølging

Art 21

1. Når den anmodende stat har anmodet om straffeforfølging, kan den ikke lenger straffeforfølge den mistenkte person for lovbrudd som anmodningen gjelder, eller fullbyrde en dom som tidligere er avsagt mot ham i denne stat for det samme lovbrudd. Inntil den anmodete stats avgjørelse av anmodningen om straffeforfølging er mottatt, har imidlertid den anmodende stat i behold sin rett til alle tiltak med hensyn til straffeforfølging som ikke innebærer at saken bringes inn for retten, eller at den administrative myndighet som måtte være kompetent, avgjør saken.

2. Retten til straffeforfølging og fullbyrding går tilbake til den anmodende stat:

1. dersom den anmodete stat underretter den om en avgjørelse i samsvar med artikkel 10 om ikke å foreta noe i anledning av anmodningen;
2. dersom den anmodete stat underretter den om en avgjørelse i samsvar med artikkel 11 om å avslå anmodningen;
3. dersom den anmodete stat underretter den om en avgjørelse i samsvar med artikkel 12 om å trekke tilbake godkjenningen av anmodningen;
4. dersom den anmodete stat underretter den om en avgjørelse om ikke å innlede straffeforfølging eller å avbryte den;
5. dersom den anmodende stat trekker tilbake sin anmodning før den anmodete stat har underrettet den om sin avgjørelse om å ta anmodningen til følge.

Art 22

En anmodning om straffeforfølging framsatt i samsvar med reglene i denne del, medfører at foreldelsesfristen for straffeforfølging forlenges med 6 måneder.

Kapittel 4. Virkningene i den anmodete stat av en anmodning om straffeforfølging

Art 23

Dersom den anmodete stats kompetanse utelukkende bygger på artikkel 2, skal foreldelsesfristen i denne stat forlenges med 6 måneder.

Art 24

1. Dersom straffeforfølging i begge stater er avhengig av begjæring om påtale, skal slik begjæring framsatt i den anmodende stat ha samme gyldighet som en begjæring framsatt i den anmodete stat.

2. Dersom begjæring om påtale bare er nødvendig i den anmodete stat, kan denne stat gå til straffeforfølging selv om slik begjæring ikke er framsatt, såframt den person som kan framsatte den ikke har reist innsigelse innen en måned fra den dag han mottok underretning fra den kompetente myndighet om sin rett til å reise innsigelse.

Art 25

Den sanksjon som skal anvendes overfor lovbruddet i den anmodete stat, er den sanksjon som er fastsatt i dens egen lovgivning, med mindre denne lovgivning fastsetter noe annet. Når den anmodete stats kompetanse utelukkende bygger på artikkel 2, skal den sanksjon som fastsettes i denne stat ikke være strengere enn den som er fastsatt i den anmodende stats lovgivning.

Art 26

1. Ethvert tiltak med henblikk på straffeforfølging som er tatt i den anmodende stat i samsvar med denne stats lovgivning og forskrifter, skal ha samme gyldighet i den anmodete stat som om det var tatt av denne stats myndigheter. Et slikt tiltak får dog ikke større beviskraft enn det har i den anmodende stat.

2. Enhver handling som avbryter foreldelsesfristen og som er foretatt på gyldig måte i den anmodende stat, skal ha samme virkning i den anmodete stat, og omvendt.

Kapittel 5. Midlertidige tvangsmidler i den anmodete stat

Art 27

1. Når den anmodende stat gjør kjent at den vil framsette en anmodning om straffeforfølging, kan den anmodete stat, i tilfelle dens kompetanse utelukkende vil bygge på artikkel 2, etter begjæring av den anmodende stat og i medhold av denne konvensjon midlertidig pågripe og fengsle den mistenkte person:

1. dersom lovgivningen i den anmodete stat gir heimel for varetektfengsel for lovbruddet, og
2. dersom det er grunn til å frykte at den mistenkte person vil flykte eller at han vil forspille bevis.

2. Begjæringen om midlertidig pågripelse og fengsling skal gi uttrykk for at det foreligger en pågripelsesbeslutning eller fengslingskjennelse eller annen avgjørelse som har samme virkning i den anmodende stat, og som er utferdiget i samsvar med denne stats lovgivning. Den skal også gi opplysning om hvilket lovbrudd det vil bli anmodet om straffeforfølging for, når og hvor dette lovbrudd ble begått, og en så nøyaktig beskrivelse av den mistenkte person som mulig. Den skal videre inneholde en kort redegjørelse for saksforholdet.

3. En begjæring om midlertidig pågripelse og fengsling skal sendes direkte av de myndigheter i den anmodende stat som er nevnt i artikkel 13 til tilsvarende myndigheter i den anmodete stat, enten ved post, telegram eller en annen måte som sikrer et skriftlig bevis eller er akseptert av den anmodete stat. Den anmodende stat skal underrettes uten opphold om utfallet av begjæringen.

Art 28

Når en anmodning om straffeforfølging sammen med de dokumenter som er nevnt i artikkel 15 nr. 1 mottas, skal den anmodete stat ha kompetanse til å anvende alle de midlertidige tvangsmidler som kunne vært anvendt etter dens egen lovgivning dersom lovbruddet som anmodningen om overføring gjelder, var begått på dens eget territorium, herunder varetektfengsel av den mistenkte person og beslag av eiendom.

Art 29

1. Midlertidige tvangsmidler som fastsatt i artiklene 27 og 28 skal foretas i samsvar med reglene i denne konvensjon og lovgivningen i den anmodete stat. Lovgivningen i denne stat eller konvensjonen skal også fastsette vilkårene for opphør av slike tiltak.

2. Disse tiltak skal opphøre i de tilfelle som er nevnt i artikkel 21 nr. 2.

3. En person i varetektfengsel skal i alle tilfelle løslates dersom han er pågrepet og fengslet i samsvar med artikkel 27, og den anmodete stat ikke mottar anmodning om straffeforfølging innen 18 dager fra pågripelsen.

4. En person i varetektfengsel skal i alle tilfelle løslates dersom han er pågrepet og fengslet i samsvar med artikkel 27, og de dokumenter som skulle følge med anmodningen om straffeforfølging ikke er mottatt av den anmodete stat innen 15 dager fra anmodningen om straffeforfølging ble mottatt.

5. Varetektfengsel som er pålagt utelukkende i medhold av artikkel 27, skal ikke i noe tilfelle vare lenger enn 40 dager.

Del IV. Rettsforfølging i flere stater

Art 30

1. Enhver kontraherende stat som før eller under straffeforfølgingen for et lovbrudd som den verken anser for å være av politisk karakter eller som et rent militært lovbrudd, blir merksam på at forfølging pågår i en annen kontraherende stat mot samme person for samme lovbrudd, skal overveie om den selv kan frafalle forfølgingen, stille den i bero eller overføre den til den annen stat.

2. Dersom den etter forholdene ikke finner det riktig å frafalle eller stille sin egen forfølging i bero, skal den gi den annen kontraherende stat melding i god tid, og i et hvert tilfelle før saken blir avgjort i realiteten.

Art 31

1. I det tilfelle som er nevnt i artikkel 30 nr. 2 skal de stater det gjelder, i et hvert tilfelle etter å ha vurdert de forhold som er nevnt i artikkel 8, så vidt mulig søke å komme til enighet om hvem av dem som skal fortsette straffeforfølgingen alene. Under disse forhandlinger skal vedkommende stater utsette avgjørelse av realiteten, likevel uten å være forpliktet til å forlenge utsettelsen lengre enn 30 dager etter at de har gitt melding som nevnt i artikkel 30 nr. 2.

2. Reglene i nr. 1 er ikke bindende:

1. for den stat som sender melding som er nevnt i artikkel 30 nr. 2 i tilfelle hovedforhandling er åpnet der i nærvær av tiltalte før meldingen ble sendt;
2. for den stat som meldingen er sendt til i tilfelle hovedforhandling er åpnet der i nærvær av tiltalte før meldingen ble mottatt.

Art 32

Av hensyn til oppklaringen av saken og med sikte på å komme fram til en riktig sanksjon, skal de stater det gjelder undersøke om det er hensiktsmessig at en av dem alene foretar straffeforfølgingen, og i tilfelle søke å komme til enighet om hvem dette bør være, når:

1. flere lovbrudd som er av forskjellig karakter, og som omfattes av straffelovgivningen i hver av disse stater, enten tilskrives en enkelt person eller flere personer som har handlet i fellesskap;
2. ett enkelt lovbrudd som omfattes av straffelovgivningen i hver av disse stater tilskrives flere personer som har handlet i fellesskap.

Art 33

Alle avgjørelser i samsvar med artikkel 31 nr. 1 og artikkel 32 har i forholdet mellom de stater det gjelder de samme virkninger som en overføring av straffeforfølgingen i medhold av denne konvensjon. En stat som frafaller straffeforfølgingen anses for å ha overført den til en annen stat.

Art 34

De regler om framgangsmåten ved overføring som er fastsatt i Del III kapittel 2 gjelder i det omfang som de er forenlige med reglene i Del IV.